Kollektiv kapasitet
Jeg leser for tiden Michael Fullan med et kritisk og noe ambivalent blikk. På den ene siden er jeg sterk tilhenger av ideen om kollektiv kapasitet - på den andre siden frykter jeg at nettopp denne ideen kan brukes som argumentasjon for å drive skoler mer "effektivt" (slå opp under "hvordan rettferdiggjøre budsjettkutt" i den blåblå ordboka). Som ren profesjonsutvikling er Fullans idé om kollektiv kapasitet glimrende. I ytterste konsekvens legitimerer den en skole med kollektivt ansvar og flat struktur.
Kollektiv kapasitet beskrives av Fullan som "... et resultat av at hele kulturgrupper i skolesystemet forbedres - det gjelder skolekultur, skoledistriktskultur og regjeringskultur." (Fullan 2014: 19). Begrepet har en slags motsats i individuell kapasitet, som Fullan også fremhever som en viktig del av skolehverdagen. Samtidig kritiserer han "... myndighetenes overvurdering og overforbruk av individualistiske strategier ... Det å tro at man kan forandre kulturen i lærerprofesjonen ved å tiltrekke seg individer med høyere kompetanse, skjuler det faktum at bare kollektive tiltak er sterke nok til å endre hele systemer." (ibid.: 101). Med en slik tilnærming legger man til grunn at innsatsen må rettes mot det kollektive for å få størst effekt. Argumenter om prestasjonsbasert lønn (som blant annet kommer fra Lektorlaget) er et godt eksempel på et feilskjær i debatten om god skoleutvikling, i så måte. Her peker Fullan på den "logiske bristen" hvor forskning på den ene siden har funnet at kvaliteten på en lærer har en enorm effekt på elevers læring (hvilket er riktig), men hvor man på den andre siden trekker frem individuell, prestasjonsbasert lønn som et middel for å forbedre kvaliteten (108). Fra den første slutningen til den andre mister man det kollektive perspektivet.
Jeg er primært opptatt av skoleutvikling lokalt (selv om Fullan primært diskuterer systemnivået). I denne sammenhengen er begrepet lokal ikke nødvendigvis avgrenset til det fysiske skolebygget. I dag kan man som lærer operere med et nettkollegium som ikke nødvendigvis befinner seg i umiddebar fysisk nærhet. Også der kan tanker om kollektiv kapasitet få grobunn (hvilket det strengt tatt har, ofte i større grad enn på den enkelte skole). Men, til saken: Lokal utvikling av den kollektive kapasiteten handler primært om å få alle til å anerkjenne at man i samarbeid med andre kan forbedre den totale kvaliteten på det arbeidet som gjøres på en arbeidsplass, i en elevgruppe eller i et spesifikt fag. Så hvordan gjør man det?
Jeg har tidligere skrevet om deling som både en solidarisk og egoistisk handling. Også Andy Hargreaves har tatt for seg det kollektive, og da blant annet vist til Singapore, hvor idealet er "collaboration AND competition" - samarbeid OG konkurranse. På et lokalt plan (husk at begrepet "lokalt" er løst) vil det å løfte andre - og bli løftet selv - innebære at både du og dine kollegaer hever egen kompetanse og forbedrer kvaliteten på det arbeidet som gjøres. Fullan trekker frem to styrker som følger av å jobbe med kollektiv kapasitet: best practise og engasjement.
Dersom ledelsen ved en skole er dyktige i å formidle hva en forventer i læringsarbeidet, vil arbeid med kollektiv kapasitet gi "... mer og lettere tilgjengelig kunnskap om effektiv praksis" (ibid.: 96). Med andre ord kan en skape tid og rom for å reflektere over hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Videre skriver Fullan at samarbeid genererer engasjement, en påstand jeg til nå i min karriere ikke har funnet grunn til å betvile.
Kapittel 5 i "Å dra i samme retning" heter "Individuell kapasitetsbygging", men i motsetning til å fokusere på prestasjonslønn peker Fullan på det Utdanningsforbundet har frontet som hovedprinsipper i lønnsutviklingen: Mer lønn for dokumenterbare undervisningskvalifikasjoner og høyere begynnerlønn. I tillegg trekker han inn tilleggsbetaling for arbeid på utfordrende skoler, samt ekstrabetaling for faglærere en mangler (for eksempel innen realfagene og på enkelte yrkesfagslinjer). Det å premiere individuell kompetanse vil kunne bedre forholdene for det kollektive arbeidet på den enkelte skole, gitt at man fra ledelseshold gir rom og tid for faglige møteplasser og kulturen i kollegiet er en der deling verdsettes.
Som skoleeiere har kommunene et ansvar for å sørge for at rammevilkårene for skolene er gode. Dessverre ser en stadig debatter om kutt i offentlige midler til skolen - i Rogaland kuttet fylkeskommunen midlene til videregående skole i budsjettet for 2014 (til tross for at videregående opplæring i Rogaland driver opplæring ca. 100 millioner kroner underlandsgjennomsnittet). Det kuttes i spesialundervisning og til læremidler, noe som innebærer at flere elever med større behov må over i vanlige klasser. I tillegg må man i større grad over til digitale læremidler, når budsjettene til læremidler på papir kuttes. Disse tiltakene gjør rammevilkårene for å drive skole dårligere, og en kan spørre seg (som flere gjør) om lærere gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å jobbe opp en kollektiv kapasitet som indirekte legitimerer at kommunene kan drive skolene mer "effektivt".
Debatten om finansiering av offentlig skole er utrolig viktig, men jeg ender opp med å mene at man må jobbe med kollektiv kapasitet uavhengig av pengespørsmålet. Kanskje er det nettopp det at man aktivt kan jobbe med å forbedre undervisningskvaliteten, både lokalt og nasjonalt, med utgangspunkt i det kollektive, som vil være det som får sentrale myndigheter til å gi skolen spillerom både i form av tid og penger.
Kilder: Fullan, M. 2014. Å dra i samme retning. Et skolesystem som virker. Oslo, Kommuneforlaget.
