Vurdering for læring - et vg2-prosjekt

Skoleåret 2015/2016 starter jeg opp et VFL-prosjekt for en norskklasse på vg2 studiespesialiserende utdanningsprogram. Prosjektet bygges på følgende elementer:

Vi skal bruke OneNote Class Notebooks aktivt gjennom hele skoleåret, både som responsverktøy, kildeinnsamlingsverktøy og til samarbeid mellom elever
Elevene vurderes, med unntak av halvårsvurderinger, uten karakter
Vi jobber systematisk med vurdering for læring gjennom skoleåret

Utgangspunktet mitt er at norskfaget på vg2 studiespesialiserende utdanningsprogram ofte nedprioriteres av elever. Ikke fordi faget i seg selv er uinteressant, men fordi programfagene som har sluttvurdering (dvs. karakterer som havner på vitnemålet etter vg2) prioriteres høyere enn et fag som ikke har avsluttende karakter før vg3. En slik prioritering er helt naturlig, og som norsklærer må man forholde seg til elevenes virkelighet og resonnement på en fornuftig måte. Samtidig er det svært nødvendig å holde læringstrykket oppe, ettersom norsk på vg3-nivå fordrer en god forståelse av den språk- og litteraturhistorien vg2-nivået presenterer.

I 2013 foreslo mange å legge en obligatorisk sluttvurdering i sidemål til vg2. Dette ville vært med på å øke læringstrykket for norskfaget på vg2-nivå, men forslaget ble dessverre ikke tatt med i den reviderte læreplanen. Så hva gjør man da, for å holde oppe læringstrykket?

Mitt foreløpige svar på spørsmålet er å jobbe mer systematisk med vurdering for læring. Både fordi det gir elevene et mer reflektert forhold til egen læring og utvikling, men også fordi det kommer til å kreve mer av meg som lærer, både i for-, under- og etterarbeid. Vurdering for læring innebærer at jeg som lærer planlegger for vurdering, gjennom å identifisere læringsmål og presentere suksesskriterier for elevene. Hva skal vi lære, og hvordan skal vi komme oss dit? Vurderingsbiten består da i å identifisere elevers nivå, og veilede dem i hvordan de skal nå målene jeg/vi har satt.

Sammen med OneNote-verktøyet (som både skal gi bedre responspraksis, øve elevers kildeinnhentingsevner og oppmuntre til samarbeid) håper jeg at grundig VFL-arbeid på dette nivået gir elevene bedre forutsetninger for å lykkes på vg3-nivået. Som en logisk konsekvens av en slik praksis eliminerer jeg også karaktervurderinger, bortsett fra halvårsvurderingene til jul og til sommeren 2016. All underveisvurdering skjer uten karakter, (forhåpentligvis) med grundig informasjon om måloppnåelse og fremovermeldinger elevene kan jobbe aktivt med i klasserommet. Både Dylan William og Henning Fjørtoft har påpekt at karakterer (den summative vurderingen) overskygger fremovermeldingene som ligger i en muntlig eller skriftlig vurdering (den formative vurderingen). Elever, og spesielt lavtscorende elever, har en tendens til å henge seg opp i den summative vurderingen og overse den formative fremovermeldingen. Hvilket er helt logisk: Hvem orker å få karakteren 2, og så jobbe med en skriftlig fremovermelding som oppleves som nedslående og demotiverende?

For meg som lærer fremstår Utdanningsdirektoratets temasider om vurdering for læring som så grundige og gode at jeg kommer til å bruke både prinsipper, refleksjonsspørsmål og ressurser derfra som min primære kilde i vfl-arbeidet kommende skoleår. Samtidig finnes det en bråte forskning, både norsk og internasjonal, rundt ideen om vfl/assessment for learning, blant annet dette: