Om å regne kreativt
Debatten om fraværsgrensa i videregående skole har lenge vært preget av en saklig uenighet mellom de som ønsker ei tydelig og forutsigbar grense for både lærere og elever, og de som ønsker å beholde lærerens profesjonelle autoritet i spørsmål om elevers vurderingsgrunnlag. Det er fullt ut mulig å sympatisere med begge sider i saken - jeg tilhører selv dem som ikke ønsker ei fraværsgrense i skolen - men etter at grensa nå er innført og konsekvensene kommer for en dag, er forkjemperne for 10%-grensa på vei ned i skyttergravene. Astrid Meland står for siste spadetak i den retningen med kommentaren "Om å skulke med stil".
Det er viktig å gå i rette med et argument som begynner å sette seg hos de som støtter fraværsgrensa, og som Meland innleder kommentaren sin med:
"Elever i videregående kan være borte til sammen 19 hele dager hvert år uten dokumentasjon."
Dette er i beste fall en noe skjematisk forståelse av hvordan fravær fungerer, eller i verste fall et bevisst forsøk på å bagatellisere effekten av 10%-grensa. Samtidig er det helt riktig. Elever i videregående skole (med ordinær timeplanlegging) _kan_ være borte til sammen 19 dager hvert år uten dokumentasjon.
I to scenarier:
1) Eleven er borte 19 dager i strekk, og bikker dermed ikke 10%-grensa i noen fag.
2) Eleven er borte 19 dager i løpet av året, men fordeler fraværet jevnt på de ulike ukedagene slik at ingen av totimersfagene belastes mer enn tre dager.
Jeg har til dags dato ikke sett et elevfravær som på årsbasis passer med noen av disse scenariene.
Det er ugreit at en fra flere hold nå hører denne "ja men 19 dager er jo masse"-argumentasjonen, ikke bare fordi den er en feilfremstilling av elevers normale fordeling av fravær på årsbasis. Det er ugreit fordi det samtidig har den utilsiktede virkningen at en legitimerer skulk.
Med de nye reglene for fravær følger det ingen krav til dokumentasjon av timer man er borte opp til 10%. Riktignok skal faglærer fortsatt ha vurderingsgrunnlag for å kunne gi elever karakter, og det kan man jo i prinsippet miste med fravær _under_ 10% også, men med uttalelser av den art som Meland og andre i det siste har kommet med, fremstår fraværsgrensa som ei øvre grense for fri i fagene. 9% gratis fravær, attpåtil uten krav til noen som helst form for dokumentasjon.
Skoler rundt om i landet, min inkludert, opererer med et system der man må melde fra om alt fravær, uansett art. Gjør man ikke det, risikerer man ordensanmerkninger. Det er fornuftig. Samtidig åpner de nye fraværsreglene for scenarier der elever "sparer opp" fravær de kan bruke på ei langhelg til Oslo for å se The Cure (det hadde jeg forøvrig applaudert i mitt stille sinn). Alt de trenger å gjøre er å melde fra om fraværet, dersom skolen krever det, og følge med på at de holder fraværet under 10% og sikrer seg vurderingsgrunnlag. Jeg har problemer med å finne gode tall som sier noe om reelt fravær i videregående skole, men basert på egne erfaringer ville en skoleklasse hvor kanskje 30% av elevene spekulerte i den typen fraværsregning innebære en massiv økning i fraværet totalt. Det kan umulig være intensjonen fra regjeringens side.
Det er flere problematiske elementer i Melands kommentar, blant annet dette sleivsparket:
Uten noen som helst form for belegg senkes nivået på diskusjonen betraktelig. Debatten før sommeren var i alle fall redelig i den forstand at argumentene var etterrettelige og hadde en tydelig forankring i den ene eller den andre siden. Den siste ukas utspill, med Melands kommentar i spissen, fordummer en debatt om skolen som handler om mer enn bare 10% fravær i fag. Den handler om hva læring er og hvor læring foregår. Den handler om alle de ulike typene fravær, og kanskje spesielt de man ikke umiddelbart kan båssette som "dokumenterbart" eller "udokumenterbart". Den handler om hvem som skal ha hånda på rattet i arbeidet med vurdering i skolen. Den handler om relasjoner mellom elever og lærere i skolen, og den handler om mye mer.
Jeg har respekt for de som støtter de nye fraværsreglene, men i møtet med skolehverdagen slik den fremstår nå må alle, både tilhengere og motstandere, være i stand til å ta inn over seg at elevene reagerer, foreldrene reagerer, fastlegene reagerer, helsesøstrene reagerer, lærerne reagerer og rektorene reagerer.
