Autonomi og ideologi
Kognitive ferdigheter eller sosial praksis?
I sin "Orality and Literacy. The technologizing of the Word" fra 1982 hevder Walter Ong at skrivekunsten er noe fundamentalt annerledes enn talekunsten (og således den viktigste kommunikasjonsteknologiske nyvinningen verden har sett). Han hevder også at lesing og skriving er ensomme aktiviteter, i motsetning til den situasjonsbetingede dialogen, og legger vekt på hvordan skrift og skriftkompetanse handler om å mestre et sett ferdigheter som på sitt eget vis imiterer en talt ytring:"The distancing which writing effects develops a new kind of precision in verbalization by removing it from the rich but chaotic existential context of much oral utterance." (100)
Ong tilhører den ene siden av en grunnleggende debatt rundt literacybegrepet. I denne korte bloggteksten vil jeg ta for meg to ulike modeller for literacybegrepet som ofte settes opp som motpoler.
På den ene siden legger autonomimodellen til grunn et "[...] et forholdsvis enkelt årsak-virkning forhold mellom bruken av skrift og utviklingen av visse tenke- og handlingsmåter [...]" (Berge 2006: 6), og forholder seg primært til literacy som et sett med ferdigheter. Ideologimodellen søker på sin side å se literacy i sammenheng med sosiale strukturer, makt og kritisk refleksjon. Kort fortalt kan en se på forskjellen mellom autonomimodellen og ideologimodellen som henholdsvis en dragkamp mellom et syn på literacy som kognitive ferdigheter og som sosial praksis. Nevnte Ong utgjør, sammen med blant andre David Olson, "autonomisiden" av debatten, mens blant andre David Barton og James Paul Gee abonnerer på motsatt syn.
Brian Street har definert de to modellene vi her ser på. I teksten "The implications of the 'New Literacy Studies' for literary education, i tidsskriftet "English in Education" (1997), peker han på hvordan debatter om skrift og språk i samfunnet ofte har utgangspunkt i slike ulike syn på rollen til skrift. Han viser til Chall (1967) når han forklarer at grunnlaget for debatten om lesing i skolen var polarisert i den forstand at man på den ene siden hadde "[...] those who advocated a code-based approach to teaching reading and on the other those who emphasised the place of meaning." (Street 2000: 77)
I en skolekontekst vil det være nødvendig både som lærer å være oppmerksom på forskjellen mellom de ulike tilnærmingene til lese- og skriveopplæring, men også å gjøre elevene i stand til å bedrive kritisk refleksjon rundt forholdet mellom ord og verden. Jeg har en tendens til å trekke Paolo Freire inn i alt jeg skriver, men han er da også særs relevant. Også her. Ideen om å lese ordet og å lese verden - reading the word and the world - må være et mål for elever i ungdomsskolealder og på videregående nivå.
Utdanningsdirektoratet beskriver lesing som grunnleggende ferdighet i norskfaget på en måte som diskvalifiserer et rent autonomibasert syn på literacy. Eleven skal: "Få innsikt, finne informasjon, forstå, forholde seg kritisk og selvstendig til, tolke, reflektere over og vurdere." Ideologimodellen for literacy har som utgangspunkt at skriftkunne er sosial praksis, at språket er i kontinuerlig endring og - med Streets ord - at språket alltid vil være "[...] embedded in relations of power." (2000: 79) For New Literacy Studies handler oppgjøret med autonomimodellen i stor grad om å legge til grunn et etnografisk perspektiv i arbeidet med skriftkunne.
Jeg kommer etter hvert tilbake til begge disse modellene. Foreløpig avslutter jeg her, nokså viss om at jeg kan gjøre rede for hovedforskjellen mellom dem.
Kilder:
Berge, K. L. 2006. Perspektiv på skriftkultur. I Matre (red.) "Utfordringar for skriveopplæring og skriveforskning i dag". Tapir.
Ong, W. 1982. Orality and Literacy. The technologizing of the Word
Street, B. ????. Autonomous and Ideological Models of Literacy: approaches from New Literacy Studies London, King's College
Street, B. 2000. The implications of the 'New Literacy Studies' for literary education. I "English in Education", 1997 (utg. 31, 3. årgang), s. 45-59. Hodgson, J. (red.)
