Forutsigelige vilkårligheter
Om ergodisk og darwinistisk litteratur.
Når jeg kikker meg over skulderen, ser jeg at jeg lenge har forsøkt å skrive fiksjoner som antyder noe om en alternativ kausalitet, fiksjoner der jeg så å si har prøvd å søke årsakene i menneskets vidde heller enn i dets dybde. -Jan Kjærstad, i ”Menneskets vidde: Om muligheten for en darwinistisk roman”.
Jeg har nettopp lest innledningskapittelet til Espen J. Aarseths "Cybertext: Perspectives on Ergodic Literature" (1997), og kjenner på et behov for å sette opp ideene hans om tradisjonelle narrative tekster og cybertekster opp mot Jan Kjærstads tanker om den darwinistiske roman. Jeg skrev min egen bacheloroppgave om Kjærstad og den darwinistiske romanen, og jeg tenker å utforske tangentpunktene (om de finnes) mellom ham og Aarseth i dette innlegget.
Aarseth beskriver forskjellen mellom cybertekster og tradisjonelle narrative tekster blant annet med begrepet "ergodic literature". I dette begrepet, med opphav i de greske ordene ergon og hodos (arbeid og sti), ligger en oppmerksomhet på leserens involvering i teksten. Der den tradisjonelle leseren er en leser, men ikke en deltaker - "Safe, but impotent" (Aarseth 1997) - er leseren av en cybertekst ikke like trygg. Valgene man tar i cybertekster, dataspill for eksempel, krever involvering på et annet nivå enn i tradisjonelle narrativer. En leser av cybertekster vil potensielt kunne investere seg selv og sin historie i teksten, vil kunne påvirke historiens gang og muligens oppleve et engasjement som er annerledes (ikke nødvendigvis dårligere) enn i en tradisjonell tekst.
For å beskrive forskjellen mellom cybertekster og tradisjonelle tekster bruker Aarseth spillmetaforen (player vs. not a player), faremetaforen (risk vs. safety) og ikke minst labyrintmetaforen. Uten å gå for mye inn resonnementet her, nevner jeg at labyrinter kommer i mange ulike former, og Aarseth viser til Penelope Reed Doob (1990) når han skiller mellom labyrinter av unicursal og multicursal type. Førstnevnte har ingen andre forgreininger enn den som leder til midten (og tilbake), mens sistnevnte kan i praksis lede leseren/spilleren/Tesevs på ville veier. Og det var her, da, midt inne i labyrintmetaforen, at jeg tenkte på Jan Kjærstad.
Under en litteratursamtale i København i 2010 la Jan Kjærstad frem tanker rundt det som i et 2013-essay skulle bli kjent som den ”darwinistiske litteraturen”. Tema var romanen Jeg er brødrene Walker, og Kjærstad uttalte blant annet at ”Det skulle skje noe som er helt umulig med et menneske”, samt at hovedpersonen i romanen var ”på sporet av en erkjennelse det ikke finnes språk for”. Odd-Marius Walaker, hovedpersonen i romanen, blir en ”umulig person”. Han ”vier seg ut som menneske. Som vesen.” (Bokklubben 2010)
I essaysamlingen "Menneskets vidde" fra 2013 kritiserer Kjærstad det tradisjonelle plot som en "organiseringsnøkkel" (Kjærstad 2013: 46) som tilfredsstiller menneskets behov for å organisere, ordne og skape mening. Til en viss grad er det også i dette landskapet Aarseth opererer når han skildrer forskjellen mellom cybertekster og tradisjonelle plotsentrerte narrativer.
Aarseth legger til grunn et bærende prinsipp for cybertekster: Oppmerksomheten ligger hos leseren. For Kjærstad er dette (i hvert fall indirekte) også en del av hans poetikk. I romanen "Det store eventyret" reflekterer fortelleren over organiseringens problem:
"En mann, en kvinne, et land, en gåte. Jeg kunne skape et hvilket som helst scenario ut av det, men jeg vet for mye. Jeg er fristet til å legge til et ’dessverre’. Jeg vet dessverre for mye. Ikke alt, men mye. Mannen og kvinnen skal – og må – splittes i yrke, utseende, livssyn, følelser, replikker; landet skal tydeliggjøres til navn og landskaps-beskrivelser" (Kjærstad 1987 (2005): 6-7).
Kjærstads tankeeksperiment i "Menneskets vidde" handler om hvorvidt det er mulig å skape en roman der vilkårlighet, mutasjon og seleksjon (jamfør Darwin) er styrende prinsipper. Selv om Kjærstad er glad i å trekke inn programmering og datateknologi i romanene sine, er prosjektet hans først og fremst en kritikk av den klassiske, psykologiserende litteraturen med strukturerte plot og logiske handlingsmønstre. Samtidig er det interessant å lese ham opp mot Aarseth, fordi ideen om en darwinistisk roman sammenfaller i stor grad med ideen om cybertekstens organisering og avhengighet av leseren.
En leser som kan investere seg selv i teksten, er en leser som kan kjempe med teksten "[...] not merely for interpretative insight, but also for narrative control." (Aarseth 1997) Kjærstads romaner åpner for slik "narrativ kontroll" i den forstand at de ikke er bundet til klassiske plotstrukturer: ”Allerede i de første romanene mine […] forsøkte jeg å skrive om mennesket i bredden, som et mylder, og ikke som psykologisk dyp. Her har du mitt forfatterskap in nuce.” (Kjærstad i Bokvennen, 2014/17)
Vil du spille et dataspill som virkelig innfrir Aarseths idé om en cybertekst som involverer leseren, anbefales The Stanley Parable. Det er samtidig også en svært god (darwinistisk) kommentar til historiefortelling i spillsjangeren.
Kilder:
Bokklubben.no. 2010. ”Jan Kjærstad i samtale med Isabella Miehe-Renard om ”Jeg er brødrene Walker””. [Lastet ned fra Internett 6. februar 2015.]
Aarseth, E. J. 1997. "Cybertext: Perspectives on Ergodic Literature". The Johns
Hopkins University Press.
Kjærstad, Jan. 2013. ”Menneskets vidde. Om muligheten for en darwinistisk roman”. I Menneskets vidde, (15-54). Aschehoug.
