WASD som brobygger
1. mars arrangerer NRK Ytring et folkemøte på Parkteateret. Tema er norskfaget, og møtet streames samtidig på P2 og NRK2. Bakgrunnen for møtet er litteraturkritiker Knut Hoems nylige kronikker, der han kritiserer innholdet i norskfaget. Jeg deler noe av Hoems kritikk, men jeg mener noe kan løses ved å bygge bro over elevers primærdiskurs og sekundærdiskursen de forventes å mestre i skolen. En av disse broene kan være dataspill.
Nå skal jeg bruke ordet "diskurs" opptil flere ganger i en tekst, vel vitende om at mange får brekningsfornemmelser hver gang de ser det på trykk. For de det gjelder - de som regner "diskurs" som lingvistikkens og litteraturvitenskapens Voldemort - anbefaler jeg å kopiere teksten inn i et tekstbehandlingsprogram, bruke "søk og erstatt" og bytte ut begrepet med "pusekatt".
I siste del av 2016 og nå på nyåret har det gått en debatt knyttet til norskfagets bruk av fagbegreper og det noe ulne "pensum". Litteraturkritiker Knut Hoem mener at norskfaget i for stor grad handler om "abstrakte leseteoretiske begreper", og at elever i for stor grad mister interessen for et fag som plasserer skjønnlitteraturen bakerst i boka (både konkret og mentalt) til fordel for "lesestrategier" og "kontekst". Underforstått: Skolen bør i større grad beskjeftige seg med innhold som elever finner motiverende og relevant, og i noen grad ta steget bort fra innholdstomme læringsfraser. Jeg skjønner poenget til Hoem, og min første reaksjon på innlegget var å nikke i anerkjennelse.
Samtidig registrerer jeg at det skrives en del om elevers ulike møter med skolens diskurs (der kom den!) for tiden. Marte Blikstad-Balas ga i fjor høst ut den velskrevne "Literacy i skolen", der hun kommer inn på forskjellen på hvordan elever fra ulike sosiale lag mestrer "skolens språklige spilleregler" (2016: 42) på ulike måter. Hun viser til Penne (2006) som har forsket på elevers bruk av hverdagsspråk og skolespråk. Penne fant blant annet elever som "[...] ikke klarer å gå ut av hverdagsspråket og ta i bruk en mer faglig sekundærdiskurs." (ibid.) Uten at koblingen mellom Hoems kritikk og Pennes forskning er gjort i kronikkene eller svarene som er kommet, mener jeg det er et poeng å ta den opp.
Det er liten tvil om at en kan kjenne igjen observasjoner som Penne beskriver fra egen praksis som lærer. Skrivesenteret har attpåtil kommet med fem prinsipper for god skriveopplæring (.pdf) som tar inn over seg at elever møter på skolen med til dels svært ulike forutsetninger når det gjelder mestring av skolens diskurs. Forutsetningene handler, for å si det altfor enkelt, om antall hyllemeter med bøker i hjemmet. Forskjellen ligger i hvordan elever møter skolen og skolens krav til faglighet. Elever med en "skolsk" måte å organisere tankevirksomheten sin - en primærdiskurs som sammenfaller med skolens ideal - klarer seg best.
Den amerikanske forskeren James Paul Gee har definert diskurs som "[...] ways of recognising and getting recognises as certain sorts of whos doing certain sorts of whats." (2015: 173) Vår primærdiskurs er den vi lærer hjemme, blant våre umiddelbare nære. Så går vi samtidig inn og ut av diskurser hele tiden, og vi endrer på vår primærdiskurs etter hvert som vi gjør nye erfaringer og mottar nye impulser.
Sekundærdiskurser møter vi i det offentlige rom. De internaliseres, i følge Gee, "[...] within institutions that are part and parcel of wider communities, whether these be religious groups, community organisations, schools, businesses, or governments." (ibid.: 174) Når han ene kompisen din etter to-tre uker på jusstudiet begynner å snakke om å "legge til grunn" ditt og datt, er det fordi han er svært opptatt av å ta opp i seg den rådende sekundærdiskursen ved Juridisk fakultet.
Men så er det altså slik, da, at elever i skolen i for stor grad gjør bruk av sin primærdiskurs i møte med skolens krav til tekstkompetanse. Uten å ta ordet "emokrati" i bruk (selv om jeg nettopp gjorde det), virker det som om synsing er en økende tendens i elevers arbeider i skolen. Hvordan møter man en slik utfordring, om ikke ved sterkere å vekte sekundærdiskursen skolen råder over?
Knut Hoem gjør et poeng ut av at skolen i for stor grad bruker abstrakte begreper som fortrenger leseglede, motivasjon og kulturarv, men jeg leser ham ikke som motstander av faglighet av den grunn. Heller tror jeg han har et poeng i at norskfaget muligens vekter redskapsaspektet over undringen og lesegleden, men det trenger ikke gå på bekostning av disse "abstrakte leseteoretiske begrepene".
Jeg forbereder for øyeblikket en masteroppgave om dataspill og kritisk literacy i skolen. Kort fortalt vil jeg undersøke om dataspill er egnet til utvikling av kritisk tekstkompetanse hos elever i videregående skole. Dataspill er definitivt en del av mange elevers primærdiskurs. Mange elever definerer seg som "gamere", og kan komme med lange utlegninger om ulike spill og de fantastiske fortellingene de møter der, samtidig som skjønnlitteraturen de møter i skolen ikke kunne vært mer uinteressant. Kan dataspill fungerer som et slags "bridge the gap"-verktøy i skjæringspunktet mellom skolens og elevenes diskurser?
Jeg tror det. Jeg tror et spill som The Stanley Parable kan gi elever nyttige begreper for å beskriver (meta)narrasjon, retorikk og makt i fortellinger. Jeg tror Dr. Langeskov, The Tiger and The Terribly Cursed Emerald: A Whirlwind Heist gir nyttige knagger å henge begreper som "rammefortelling" og "den fjerde veggen" på. Og jeg tror Gone Home kan bidra til å øve opp evnen til å bruke begreper som "intertekstualitet", "fragmentering" og "inferens", for å nevne noe.
Nå er det jo ikke primært analysebegreper Hoem går til angrep på i kronikkene sine, men jeg mener han undervurderer elevene når han vil "abstrakte leseteoretiske begreper" til livs. Skolen kan definitivt bli bedre på å gi elevene redskapene de trenger, men løsningen er ikke å kaste verktøyene. Elever som evner å bruke redskapene, og som evner å internalisere sekundærdiskursen de er en del av som elever i skolen, vil potensielt få stort utbytte av de fabelaktige tekstene de møter - tekster som kanskje ellers ville passert som obligatoriske og umotiverende samlebåndsøvelser.
Kilder:
Blikstad-Balas, M. 2016: "Literacy i skolen". Oslo, Universitetsforlaget
Gee, J. P. 2015: "Social Linguistics and Literacies. Ideology in Discourses." London/New York, Routledge, 2015.
Hoem, K. 2016: "Norskpensum på villspor". NRK Ytring. URL: https://www.nrk.no/ytring/norskpensum-pa-villspor-1.13241743 (28.02.2017)
Kringstad, T. og Kvithyld, T. 2013: Skriving på ungdomstrinnet: Fem prinsipper for god skriveopplæring. I Bedre skole, nr. 2 2013: http://www.skrivesenteret.no/uploads/files/BS-2-13_web_Kringstad_Kvithyld.pdf (28.02.2017)
