Kast dine beste ideer!
For fire år siden skrev jeg blogginnlegget ”Gi bort dine beste ideer!” (publisert i det daværende bloggkollektivet Lærerråd). Innlegget var inspirert av et IMTEC-seminar med Andy Hargreaves i Stavanger, og hovedbudskapet mitt var enkelt og greit at lærere bør dele sine beste ideer både for kollektivet (og den profesjonelle kapitalens) beste, men også av individuell interesse for å fornye seg selv. Denne uka har jeg vært i Toronto i Canada, nok en gang på tur i regi av stiftelsen IMTEC, og jeg har behov for å fornye teksten min. Jeg vil slå et slag for undervisning som ferskvare, og oppfordre til å kaste dine beste ideer. Ut av vinduet, i søppelbøtta eller på historiens avfallsplass. Kast dem!
På mange områder ligger Ontario langt fremme, og den kanadiske provinsen trekkes ofte frem som et forbilde for utdanning på globalt nivå, blant annet av OECD. Denne uka har jeg fått besøke Ontarios utdanningsministerium, Ontario Principals’ Council og to skoler i Toronto-området. Det er utrolig mye å si om prioriteringer og satsinger i kanadisk skole, men jeg skal prøve å holde meg til essensen; undervisning som ferskvare. Mange av byråkratene, skoleadministratorene, lærerne og elevene jeg har møtt, snakker om ”collaborative inquiry” – samskaping – som et viktig prinsipp for all aktivitet som skal fremme læring. Det handler om endring på systemnivå, men også om aktiviteter i klasserommet designet for å sette læring i sentrum. For å sikre eierskap, engasjement og aktivitet med læring i sentrum må alle ledelsesnivåer, fra skoleadministratorer til læreren i klasserommet, slippe taket og gi de hen leder reelt ansvar og reell mulighet til meddeltakelse. Ikke medbestemmelse, ikke ”høre på ideene dine for så å gjøre slik jeg vil”, men samskaping. I klasserommet har et slikt syn på deltakelse og ansvar noen viktige konsekvenser.
”Mitt PURPOSE, mitt WHY”, lo vi etter at Oslo Business Forum lanserte noen svulstige tanker om fremtidens ledelsesparadigmer. Da Stephen McCombe fra International School Leadership denne uka tegnet opp sirklene og begynte å snakke om at skoler måtte ha et ”why”, holdt jeg på å forgå av oppgitt irritasjon et kort øyeblikk. McCombe trakk frem Simon Sineks TED-talk ”Start With Why” – samme video som har sikret oppdrag for en gjeng kommunikasjonsrådgivere med billige poenger og dyre dresser. Men så tok han et steg tilbake og lot ”why” bli et ord som gir mening. McCombes ”why” handler om rekkefølge, om hvordan vi tenker når vi planlegger undervisning og om hvordan vi samhandler med elever. Dersom man alltid begynner med ”hvorfor” – for eksempel med spørsmålet ”Hvorfor skal vi jobbe med denne novellen?” – kan man formulere læringsmål og vurderingskriterier som kanskje i større grad tangerer skolens oppdrag: læring og dannelse. Dersom man i tillegg evner å flytte ansvar og deltakelse nedover, kan man som lærer begynne første undervisningsøkt om noveller med et blankt ark og spørsmålet: ”Hvorfor skal vi jobbe med denne novellen?” Det kan være kjempeskummelt, men det kan gi stor avkastning.
"Kast det gamle!"
Hvorfor begynne med ”why?” Fordi undervisning er ferskvare. I dag gir det liten mening å stille spørsmål elevene kan google, rett og slett fordi spørsmålene kan googles. Hva er meningen med det? Informasjonen er der ute. I tillegg til å gi elever svart belte i googling, må vi gi dem noe mer. Elever i dag krever (og fortjener) utdanning som forbereder dem på fremtiden, som gir dem muligheten til å samarbeide, tenke kritisk og kombinere kompetanser til en symbiose som fører dem fremover mot noe større og bedre enn kompetanse i å google svar. Undervisning må derfor være ferskvare, og undervisningsopplegg må aktualiseres. Kast det gamle.
Ved å begynne på nytt, møte opp i klasserommet med blanke ark og spørre elevene ”hvorfor skal vi jobbe med dette?”, kan man i samarbeid skape meningsfulle og aktuelle arbeidsmåter som engasjerer flere. Ikke alle, kanskje, men flere. McCombe brukte Allan Lake som eksempel da han snakket om adaptiv læring, altså læring som hele tiden har et blikk på verden rundt. Lakes tanker om adaptiv læring forutsetter lærere som kikker ut av vinduet mens de forbereder undervisning, og som med jevne mellomrom forkaster gårsdagens undervisningsopplegg. Er det flom utenfor klasseromsvinduet, jobber vi med årsaker til flom, drenering, klimaendringer, boplanlegging, og så videre. Fagene står for fall. Kast det gamle.
En "kill your darlings"-tilnærming til undervisning krever at du hele tiden holder deg på tå hev, tenker nytt om aktualisering og tilpasser opplegg til verden rundt deg og elevene i klasserommet ditt. Jeg er langt fra å komme dit selv, men som tankeeksperiment og hårete mål er det interessant å la tankene spinne.
En lærer er en som lærer. Den nye lærerrollen er fundamentalt annerledes enn den i det systemet Paulo Freire kaller ”the banking metaphor of teaching”, som reduserer undervisning til ”innskudd” elevene passivt mottar. Vi er selvfølgelig ikke der i dag, men det er ennå et stykke igjen til vi kan snakke om et reelt samarbeidende fellesskap av lærere, elever og skoleledelse der sentrum for all aktivitet er læring. Ett hinder er skyttergravskrigen om arbeidstid, men vi må i alle tilfelle begynne med oss selv. Hvis jeg som lærer definerer meg selv som en som lærer, i stedet for en som underviser, vil jeg samtidig kunne begynne med spørsmål som ”hvorfor lærer vi dette?”, og jobbe derfra. Men dybdelæring fordrer deltakelse, engasjement og aktivitet. Klasserommet må være relevant, aktuelt og adaptivt, og læreboka må kastes ut av vinduet sammen med alle de andre undervisningsoppleggene som ikke tåler å endres på.
Kast det gamle – skap det nye – repeter.
